'Bzzz!' alarmen min gikk. Det var en typisk lørdag morgen.
Jeg scrollet gjennom Instagram-feeden min. En uopphørlig bølge av innlegg fra miljøvernorganisasjoner – World Wildlife Fund, Greenpeace og SavePhSeas – møtte meg.
'Det er #internationalcoastalcleanupday!' ett innlegg lest. «I dag høstet vi 80 kilo plast. La oss holde havene våre rene sammen!»
I 2022 falt den internasjonale kystryddedagen lørdag 17. september. Det var en anledning som ble ønsket velkommen og feiret av ikke-statlige organisasjoner over hele verden. Innlegg, reposter og prosjekter ble annonsert på tvers av plattformer. Legitime prosjekter trådte i kraft, inkludert en masseopprydding langs kysten av den forurensede Manilabukta.
Som en internasjonalt anerkjent miljødag er ikke Kystryddedagen alene. Earth Overshoot Day 2022 var 28. juli, og Zero Emissions Day var 21. september. Samfunnet skaper bølger for disse utpekte «miljødagene». Sosiale medier bryter ut av overbevisning. Folk slår seg sammen med oppfordringer til handling.
Så går det en uke.
Stillhet.
Etter disse anledningene ser det ut til at brannene av miljølidenskap dør ut like raskt som de ble tent.
Så, er det et poeng med disse kampanjene? Hvorfor er aktivismens styrke svekket?
Aktivisme avler håp
Disse 'bevissthetsdagene' er allestedsnærværende. Hver dag virker det som om det er flere kampanjer på gang. Vi dobbelttrykker, reposter og kaller det en dag. Noen ganger engasjerer vi oss med dem. Noen ganger prøver vi oppriktig å ta grep. Vi setter oss et mål for dagen, grunner oss i edelen av vår sak og setter i gang. Vi fortsetter vårt arbeid med et svakt håp om at handlingene våre utgjør en forskjell.
Likevel er hver bevissthetsdag et flyktig lys som distraherer samfunnet fra den mer dystre status quo. Planeten varmes opp. Stadig. Klimakrisen setter vårt levebrød som art i fare. En hashtag vil ikke endre det. Bevissthet er fåfengt når samfunnet står stille. Virkeligheten er frustrerende fordi den er ødeleggende kjent.
Til tross for over 100 000 demonstranter ved COP26 i 2021, ble det vedtatt lite bindende lovverk. Denne utviklingen var ikke noe særlig. Syklusen av ineffektiv aktivisme gjentar seg stadig.
Dette er min tankeprosess når jeg reflekterer over den nåværende tilstanden til miljøaktivisme. Til tross for enorm innsats, virker det ofte nytteløst. Og denne ideologien er ikke unik: American Psychiatric Association har kalt begrepet «øko-angst», «den kroniske frykten for miljøundergang». Det påvirker ofte sosiale aktivister og medlemmer av Gen Z på grunn av deres konstante eksponering for miljønyheter og katastrofer. Vi avler frykt fordi vi er omgitt og fortært av fysiske trusler mot vår eksistens.
Hva kan vi gjøre?
Omfanget av trusselen vi står overfor krever en global løsning på systemnivå, basert på en radikal reformering av vår nåværende fossile brenselbaserte økonomi til en som er genuint bærekraftig. Det krever multilateralt samarbeid mellom myndigheter og selskaper over hele verden. Samarbeid skaper transformasjon.
Dermed er det umulig å eliminere alle økologiske problemer på egenhånd.
Her er et tips: Ta en pause og innse at du ikke er alene. Du er en del av et mye større puslespill, en kollektiv bevegelse av individer som ønsker å se samfunnet blomstre. De deler lidenskapen og hensikten din, og de ønsker også å få til endring.
Tillat deg selv å ta en pause fra å bære verdens tyngde på skuldrene. Gjennom daglige påminnelser, enten på veggene eller telefonen, konsentrer tankene dine om det du har kontroll over.
Med fokus på potensialet til handlingene dine (i stedet for katastrofalisering av globale anliggender), vil du være i stand til å sikre en iboende følelse av bærekraft, en som ser på både personlig velvære og tilstanden til det fysiske miljøet med lik verdi. Når du jobber mot din sak, vil denne følelsen av balanse tillate deg å maksimere din egen innvirkning mens du nyter livet du får av naturens gaver.
'Bzzz!' alarmen min gikk. Det var en typisk søndagsmorgen.
Jeg scrollet gjennom Instagram-feeden min. En uopphørlig bølge av innlegg fra miljøvernorganisasjoner møtte meg.
Jeg scrollet litt mer ned. Jeg så et sitat av Jana Stanfield.
Den lød: 'Du kan ikke gjøre alt det gode verden trenger, men verden trenger alt det gode du kan gjøre.' — BIDRAGTE